Det Begynner Her

RULLETEKST

Hvor mange kan med hånden på hjertet si at de faktisk leser rulleteksten?

At de blir sittende og lar inntrykkene synke.

I dette rommet inviteres du til å bli litt lenger.

Til å se igjen. Tenke videre. Kjenne etter.

Er det virkelig slutt når rulleteksten kommer?

Denne utstillingen åpner for ulike tolkninger av “rulletekst”, som overgang, etterklang, eller begynnelse. Som fenomen og metafor.

Hva tenker du når du hører “rulletekst”?

At det er over?

Tvert imot.

Det begynner her.

RULLETEKST er andre utstilling under konseptet DET BEGYNNER HER, arrangert av og for studenter ved Norsk Fotofagskole, i regi av skolens studentforening.

UTSTILLERE

Nina Ling Amundsen

Mannen bak kulihatten representerer en tilstedeværelse som ikke roper. Det er ikke alt som blir løftet frem, selv om det bærer mye. Som i en Rulletekst glir noe forbi uten å feste seg.

Aslak Hove Ur Arantsstovu

Vit síggjast?

Bildene utforsker nærhet og avstand, stillhet og øyeblikk som henger igjen. Jeg ønsker at betrakteren skal føle mer enn å forstå. Å møte små, sårbare øyeblikk som er både personlige og universelle.

Isabelle Marty Bye

Slow talkers - Kurt Vile

Jeg vet ikke hva som er best, starten, midten eller slutten. Jeg hater ihvertfall

ingen, men det verste er nok slutten. Om den er brå er det enda verre. For

etter slutten kommer starten. Som en evig berg- og dalbane jeg ikke valgte å

være på. Hvorfor er det ikke en pause mellom de to, slutten og starten. En

halvtime eller to hadde vært fint. Bare for å tenke litt, prøve å forstå.

Midten er kanskje den beste. Der har man mest tid, og hvis man er smart

kan man snike seg til ett minutt eller to og føle på den etterlengtede

pausen, se opp littegranne, samle seg, før tiden drar deg med videre. Slutten

er et dypt innpust før det slippes ut igjen og alt starter på nytt.

Et utdrag bilder fra en sykkelreise med både start, slutt og et veldig langt midtparti.

Hedda Walter Bøe

FRAGMENTER

Jeg tenker på følelsen man sitter igjen med når rulleteksten ruller. Når musikken spiller og en god film har satt sitt spor. Sterke følelser, utydelige bilder og fragmenter av det som har vært. Hjertet hamrer og kinnet er bløtt. Handling spiller inn i tomhet, urettferdighet, et ønske, et håp, en drøm knust eller en drøm skapt.

Audun Dalen

Rulletekst for meg er slutten og starten på noe nytt. Det er stillhet og refelskjon. Målet med rulleteskt er å gi tid for avslutning og en ny start.

Egene prosjekter som viser slutten på starten. Man ser fine estetiske klipp av naturen som kom før oss og som er starten på noe nytt. Rulleteksten gir tid til refleksjon og tid til å starte på nytt.

Markus Falao

pust.

Innpust, utpust, føl vinden

Torstein Fimland

Festligheter er inspirert av Anders Petersen sine arbeider, og tar estetikken av det analoge point-and-shoot kameraet inn i en verden av både farger og svart-hvitt. Det handler om å finne øyeblikk av underfundighet på fest.

Thea Johansen

Bildene er hentet fra en filminnspilling med handling lagt til tidligere tider, med fokus på etterforskning. Prosjektet har et tydelig noir-preg, med bruk av sort-hvitt, sterke kontraster og skygger for å skape en mørk og spenningsfylt atmosfære.

Tobias Ketting

Mål

Elise A. Kornum

Da Stillheten Flyttet Inn

Da stillheten flyttet inn er et prosjekt som utforsker forlatte bygninger på Hadeland, et område bestående av kommunene Lunner, Gran og Jevnaker, nord for Oslo. Med utgangspunkt i egne erfaringer fra en oppvekst på Jevnaker, tar prosjektet for seg landskap preget av minner, tid og forfall.

De mange forlatte bygningene og gjenstandene i området fungerer som spor etter historier som har stoppet opp – steder som en gang var i bruk, men som nå står stille og delvis glemt.

Prosjektet undersøker hva som skjer når slike steder mister sin funksjon, og hvilke fortellinger som fortsatt kan leses i det som er igjen.

Gjennom møter med lokalbefolkningen, som har delt kunnskap, minner og personlige historier, har prosjektet fått tilgang til en kollektiv hukommelse knyttet til stedene. Disse bidragene har vært sentrale i arbeidet med å gi nytt liv til det som ellers gradvis ville forsvinne.

Prosjektet er både en personlig utforskning og en dokumentasjon av en kulturarv i endring, der nysgjerrighet og tilhørighet danner grunnlaget for å løfte frem skjulte historier i landskapet.

Da stillheten flyttet inn fungerer som en form for rulletekst, der dokumentasjonen av forlatte steder synliggjør lag av historie og menneskelig aktivitet som gradvis tones ut av det kollektive minnet.

Theodor Koller

Livet som plastfisk

• Er filmen over? Har jeg kommet til livets ensomme rulletekst?

• En bildeserie som utforsker hverdagen. Hvordan den ofte føles fremmed, ensom og kald. Hva består hverdagen av? Hvem og hva møter vi? Det å flytte til en ny by. Ensomheten i selvstendighet. Møte med seg selv.

Brage Lillebo

Dette prosjektet er en del av et større arbeid jeg gjør på Vannøya, en liten øy 70 grader nord med rundt 700 innbyggere. Det handler om det som står igjen når noe er over. Jeg har valgt å jobbe i svart-hvitt for å flytte fokuset bort fra øyeblikket, og heller nærmere følelsen av tid som har gått, sporene og tomrommene som blir igjen. I ett av bildene står en mann alene i et naust. Det er et stille bilde, uten bevegelse, men med en tydelig følelse av at noe allerede har vært der. De andre bildene viser slitne bygninger, steder som en gang hadde en klar funksjon, men som nå står igjen som spor etter liv som har blitt levd.

Marcus Istad Lund

“Det er mens vi venter på fremtiden, at livet passerer oss.”

I dette prosjektet tar jeg utgangspunkt i hvordan vi konstant retter blikket fremover - mot planer, mål og det som skal komme. I dette jaget forbi nåtiden risikerer vi å overse de øyeblikkene som faktisk utgjør selve livet.

“Rulletekst” blir for meg en metafor, ikke bare for avslutningen av noe, men noe vi ikke gir vår fulle oppmerksomhet. På samme måte som at vi forlater kinosalen før rulleteksten er ferdig, beveger vi oss videre til det neste uten å stoppe opp.Bildene utforsker spennet mellom nærvær og fravær, mellom det som er her og det som glir forbi. Prosjektet er også forankret på personlig erfaring med tap, som har synliggjort verdien min for tid og hvor mye selv de små øyeblikkene i hverdagen har sin betydning. Gjennom dette prosjektet ønsker jeg å stille spørsmål ved hvordan vi lever livene våre og hva som står igjen når vi til slutt når vår egen rulletekst.

Selma L. W. Mossefin

Film

Lisa Soléne Muhoza

Jeg tolker “rulletekst” som et freeze frame etter at noe er over. Bildene kan oppleves som utsnitt fra et fiktivt, men samtidig ekte og hverdagslig univers. Jeg arbeider intuitivt og er opptatt av det som blir igjen når handlingen har stilnet, der mennesker, mellomrom og tomme steder der nærvær gradvis går over i fravær.

Luca Pedersen-Escobar

Drivhus Efekten

Det er et utforskende dokumentar prosjekt som har tatt plass på gartneriet i Norge som er nærmest russergrensa. Fint og fargerikt om dagen, men når rulleteksten er over, så er det et helt annet sted. Den undersøker både redselen, men også roen, over hva som kommer etterpå.

Malin Reed

Adjusting sun hats

Malin Skagen Rotnes

forglem meg ei

Håp om å ikke bli glemt, troskap mellom elskende.

Nora Grundt Somdalen

Den Norske Operaen og Ballett - Trøndelag teater

Nivi Jenssen Ville

Jeg danser når jeg tar bilder. Jeg beveger armer og bein og lar kameraet svever rundt motivet til jeg finner et utsnitt som funker. For meg er fotografering en meditativ prosess, akkurat som dansen. Det er en trygg plass, hvor jeg kan være meg selv. Jeg har alltid danset når jeg er glad, trist eller nervøs. Det er en måte å få ut følelser og energi på. Bildene blir et slags fysiske spor av en befriende improvisasjonsprosess. Jeg kan for eksempel blåse dugg på linsa under en shot, grise til prints med kullstift eller kaste vin jeg har fått i gave på filmen før framkallingen. Materialiteten er viktig; det er en lek hvor jeg jobber med det fysiske produktet. Prosessen er inspirert av japansk wabi-sabi der feil og tilfeldigheter blir en del av uttrykket. Jeg begynner oftest med en vag idé, som beveger seg videre dit det føles riktig. Ofte blir jeg overrasket over resultatet, men det er genuint. Bildene blir en forlengelse av meg selv Det er en form for terapi som har resultert i mitt bokprosjektet “Angela” som forteller om å ikke høre hjemme et sted. Jeg er adoptert fra Colombia og vokste opp i Vardø, en liten øy i Barentshavet med 2000 innbyggere. Å være skeiv og se annerledes ut i et lite, homogent samfunn gjorde meg fremmed i min egen by. Utenforskap ble en del av hverdagen. Selv da jeg flyttet til en større by som Trondheim, var det ikke mye som forandret seg. Jeg får ofte høre at jeg snakker godt norsk, og av og til skjer det folk snakker engelsk til meg eller tar på håret mitt.

Page updated

Google Sites

Report abuse